Jeg er min egen, før jeg er noen andres
Velkommen til min første 8. mars-utstilling!
Bla ned for å se alle maleriene.
Forord
Nå skal du få se 12 splitter nye verk. De er krevende, tar plass og er umulig å ikke legge merke til.
La det være til inspirasjon i hverdagen. Til de dagene du tenker det er best å gjøre som andre sier, ikke lage noe oppstuss, eller tenke at det aller beste er å vente til noen andre tar kampen. Ta kampen selv, stort sett er det forfriskende - akkurat som maleriene i denne utstillingen.
Tanken bak utstillingen
I sommer skal jeg gifte meg, og det gleder jeg meg enormt til. Å bli ett, en union, en enhet, er i mitt romantiske hode essensen av et ekteskap. Så da jeg ble forlovet startet en lang tankeprosess i meg om hva dette vi-et skal hete.
Denne utstillingen er en illustrasjon på min indre dialog om navn, kjærlighet og forpliktelse.
Jeg blir dratt mellom to motstridende sider i meg selv. En tradisjonell romantiker som syns at ett familienavn både er fint og praktisk, og en feminist som gjerne vil ta sin del av kampen og bære sitt eget navn videre. Som kunstner handler mye av jobben om å bygge sitt eget navn. Jeg har lagt ned en stor mengde arbeid for å kunne klare å leve av kunsten, og bygget en karriere som startet før vi i det hele tatt ble kjærester. Det arbeidet er mitt verk og min fortjeneste. Jeg er redd for at om jeg endrer navn nå, vil dette arbeidet være forgjeves. For ikke å snakke om de mange hundre originalverkene som finnes der ute, som jeg har signert "NAN". Jeg kan ikke reise rundt i landet på signerings-ferd for å ordne opp i dette. Feministen i meg vil kjempe for at mitt navn og min arv er like verdifull som hans. Men også her møter jeg meg selv i døra, for er ikke hans navn likeverdig mitt? Når kun ett navn kan stå på slutten, finnes det ingen rettferdig måte å fordele det på. Romantikeren vil gjerne bytte navn. Jeg tenker at det i seg selv er en enda større forpliktelse og kjærlighetserklæring, enn ekteskapet i seg selv. Det er bare det at han vil ikke ta mitt, og da kan ikke jeg ta hans.
Den siste avgjørende faktoren er at hans etternavn vil dø ut om vi ikke tar det videre. Akkurat der tenker jeg at mannen burde ta selvkritikk for å forelske seg i denne feministen. Når du først har et så sjeldent etternavn burde du klare å finne en kvinne som ikke har som kampsak å bære kvinners etternavn videre. Men det var (heldigvis) meg han skulle ha.
Derfor skal jeg en dag bite i det sure eple og la barna få hans etternavn.
Men jeg forblir Nora Amalie Nesheim.
