HVEM ER DE EKTE KUNSTNERNE?

Jeg husker da jeg skulle ha min første eksamen ved Universitetet i Oslo. Det første semesteret på bachelor i Estetiske studier nærmet seg slutten, jeg var 19 år, og lurte voldsomt på hva estetikk egentlig var (jeg fullførte bacheloren og skjønner fremdeles ikke helt hva estetikk er). Forvirringen ble desto større da jeg så første spørsmål på eksamensarket foran meg:

 

«Hva er kunst?» 

 

Jeg så medstudentene mine bøye seg rolig over arkene sine, ta den nøye utvalgte pennen sin, før de deretter konsentrert begynte å skrive. Hvordan vet de dette?! lurte jeg på mens jeg stirret intenst på de fem pennene jeg hadde med (man vet jo aldri om fire av dem plutselig slutter å virke). Men så! Redningen! Jeg leste gjennom oppgavearket én gang til, og så at man skulle velge én oppgave blant flere – altså kunne jeg velge bort «Hva er kunst?»-oppgaven. Jeg var reddet!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

​​

Det var det samme semesteret jeg og Nora Amalie begynte å bli gode venner. Vi hadde kjent hverandre i noen år allerede, men jeg hadde lenge tenkt vi var altfor ulike til å bli nære venner. Dette snudde da jeg flyttet inn i kollektiv med ukjente. Vi skulle ha innflytningsfest, og av de jeg hadde invitert, var Nora Amalie den eneste som møtte opp. Etterpå begynte vi å henge jevnlig.

 

Mens jeg fremdeles like forvirret fortsatte videre på Estetiske studier, jobbet Nora Amalie beinhardt og målrettet med bacheloren sin i Kultur og ledelse på BI. Vi møttes for lange samtaler, og jeg ble utfordret av hennes pragmatiske tanker om kunst: Å være kunstner er et yrke, så det skal ikke være skam knyttet til det å lage kunst som «alle» liker og ha en inntekt man kan leve av. Tja, tenkte jeg, som i det daglige var omgitt av all slags litteratur- og kunstteori og abstrakte diskusjoner på undervisningsseminarer. «Litt skam, kanskje?» foreslo jeg. «Nei», sa Nora Amalie bestemt. 

«Litt skam, kanskje?» foreslo jeg. «Nei», sa Nora Amalie bestemt. 

 

Nora Amalie legger ikke skjul på at hun er like mye forretningskvinne som kunstner. Mens man kanskje er vant til å høre at inspirasjon er en nødvendig forutsetning for å skape kunst, uttaler Nora Amalie nøkternt til media at inspirasjon er en luksus hun ikke kan unne seg. Det er vel de færreste som hver morgen våkner full av inspirasjon, så i hvilken grad skal man rettferdiggjøre at man ikke jobber på flere uker, fordi inspirasjonen manglet? 

"Innen visse kunstmiljøer er det ikke rent få som mener at kunst og business ikke kan kombineres."

 

Innen visse kunstmiljøer er det ikke rent få som mener at kunst og business ikke kan kombineres. Lever du på havregrøt, har et hav av studielån og måtte si farvel til ditt sosiale liv i fire år for å kjempe frem et verk som ikke ga noe særlig inntekt? Kjempeflott! Var det mange som ikke forsto noe av utstillingen din? Fantastisk, du er virkelig en kunstner! Enkelte mener at den store kunsten oppstår med blod, svette og isolasjon – gjerne på en hytte uten innlagt vann og internett. Det er til stadighet intervjuer med kunstnere som uttaler at visse forutsetninger og kamper måtte til for å få frem den beste kunsten. 

 

Kanskje dette gjelder for noen, men hvorfor må dette gjelde for alle? På samme måte som vi ønsker mangfold i kunsten, burde vi kanskje ønske mangfold i hvordan kunstneryrket praktiseres også? 

"Vi hadde kjent hverandre i noen år allerede, men jeg hadde lenge tenkt vi var altfor ulike til å bli nære venner."

Tekst: Sofie Steensnæs Engedal

Sofie Steensnæs Engedal er utdannet litteraturviter fra Universitetet i Oslo og jobber som forskningsbiblioteker ved Nasjonalbiblioteket. Lever lykkelig på at hun nylig vant kantinekonkurransen på jobb, etter å ha deltatt daglig i to måneder (og var eneste deltaker).