ELISABETH BRANDTZÆG   ARKITEKTSTUDENT & KUNSTNER

Da jeg sendte melding til Elisabeth i august for å spørre om hun ville bidra med kunst til GalleriNora, hadde jeg nesten ikke sett noen av hennes verk. Men så lenge jeg hadde kjent Elisabeth hadde hun for meg lyst opp som en estetiker. En helt nedpå estetiker, uanfektet av trender og aldri for å imponere eller føye seg etter noen andre. Hun hadde en  trygghet over seg i alt hun gjorde, hvordan hun tedde seg, kledde seg og malte. Derfor fulgte jeg intuisjonen min og satset på Elisabeth. Det viste seg være en god avgjørelse.

Det er lørdag ettermiddag og Elisabeth er hjemme i Haugesund på besøk fra Bergen. Hun ser ut som en hybrid av en arkitekt og kunstner i det hun møter meg i døråpningen med store papirruller med kunst under armen. Klassisk antrukket i jeans, kremfarget strikkegenser og hårbøyle i grønt. Hun legger fra seg kunsten, og setter seg i sofaen inne på kjøkkenet klar for å bli intervjuet.   

 

Elisabeth Brandtzæg er 25 år, skal til våren levere diplomoppgave ved Bergen Arkitekthøgskole, og er kunstner i GalleriNora.

 

- Fra jeg var liten hadde jeg lyst til å bli keramiker. 

 

Elisabeth sin farmor var også kunstner, og det var hun som lærte henne å male. Der fikk Elisabeth dra å male fra hun var liten, og hun tror mye av interessen stammer derfra. 

 

"Jeg unner andre å ha en lidenskap, for jeg ser hvor mye det gir meg å male og tegne, og drive med arkitektur"

Drømmen om å bli keramiker endret seg etter hvert til en drøm om å bli arkitekt. Men det viste seg å være vanskelig, og Elisabeth hadde aldri trodd at hun skulle komme inn på studiet. Arkitekthøgskolen Elisabeth går på setter sammen skoleklasser med studenter med ulik bakgrunn, som skal utfylle og utfordre hverandre. Elisabeth tror det var kombinasjonen av at hun hadde studert grafisk design, var kunstinteressert og hadde reist mye i oppveksten, som gjorde at hun til slutt kom inn.

 

- Jeg søkte på arkitekthøgskolen i Bergen etter et år på folkehøyskole, og kom ikke inn. Jeg er glad for at jeg ikke kom inn da, for på det tidspunktet var var ikke klar for det. 

 

I retrospekt forstår Elisabeth godt at skolen søker studenter med noen år på baken og erfaring. Hun forteller at det er et hardt studie, og at det krever mye av en. Det krever en modningsprosess fordi du må by mye på deg selv, og at du må finne din måte å være arkitekt på, reflekterer hun. Selv om Elisabeth ikke kom rett fra videregående da hun begynte husker hun det som krevende å starte. Hun sier at det ikke hadde gjort noe om hun måtte ha ventet enda et år, og legger til at hun føler hun har vokst mye på studietiden.

 

- Jeg har jo vokst på snart fem år, og blitt veldig klar på at det er dette jeg vil. Jeg tror jeg kunne tatt fem år til, jeg syns det er så kjekt og spennende. 

 

Elisabeth forteller om hybelen hun bor i, i Bergen. Den er liten, men hun har det hun trenger, og fyller leiligheten med ting som betyr noe for henne. 

 

- Jeg bringer inn ting jeg har malt, og ting som betyr noe for meg, som for eksempel farmor og farfars gamle persiske teppe, og sofa fra hjemme hos mamma og pappa. Det gjør at det føles mer som et hjem. 

Hun gleder seg til å skape et hjem, og å ta med seg ting som betyr noe for henne. Hun er ikke opptatt av å ha det flott rundt seg, men heller personlig, det er alfa omega. Elisabeth sier at dyre designmøbler alltid ser flott ut i magasiner, men ikke nødvendigvis gir et godt hjem. 

 

- Man har jo lyst på et hjem med en behagelig sofa man kan slenge seg ned i. Og velge farger som gjør deg både avslappet og glad; ikke okergul kun fordi det er trendy nå. 

 

Elisabeth forstår ikke hva verdien i ting er om man velger det fordi minmote forteller deg at dette må du ha. For hennes del er kvalitet viktig, og at en kan bruke det - lenge. Hun vil at både klær og møbler hun investerer i skal vare. Elisabeth vil være egen, og har ikke noe behov for å føye seg etter trender. Hun handler ikke mye, og tar heller vare på det hun har. Elisabeth har en grunnleggende ide om at tingene man har i hjemmet, kunsten, møblene og klærne, skal være av kvalitet og komfortabelt. Velg ut ifra hva som føles som ditt eget, gjør deg glad og varer år etter år. 

 

- Når en skal velge kunst til hjemmet, bør en velge noe noe som føles som deg, noe en blir stolt av å vise frem. 

 

- Som arkitekt og kunstner blir jeg inspirert av omgivelsene rundt meg - naturen, bygninger, folk. Jeg ser kontinuitet, som for eksempel farger, former og linjer, som jeg finner inspirerende og triggende til å begynne å male. Gjennom kunsten og arkitekturen ønsker jeg å utfordre andre til å se situasjoner med nye øyne, og se de fra et nytt perspektiv. Skape interesse og nysgjerrighet, og engasjere!

- Foreldrene mine har alltid sagt at jeg må huske hvem jeg er, at det jeg er og gjør er mer enn bra nok. Så lenge jeg gjør ting med glede og gjør noe som gir meg noe.

 

Når Elisabeth sier dette tenker jeg at dette kanskje er grunnsteinene som gir henne tryggheten hun alltid virker å bære. Roen hun har over å ta egne valg, i alt fra de store tingene som jobb og utdanning, til de små tingene som hvilke klær hun velger å gå i, eller hvordan hun innreder sitt hjem i Bergen. For alt bunner i det sammen, hun føler seg god nok som hun er, det er ingen hun skal imponere eller føye seg etter. 

 

Elisabeth er fornøyd med tilværelsen sin, og ser for seg en fremtid med arkitektur og kunst i skjønn forening. Til våren er hun ferdig utdannet, og da ønsker hun å trekke hjemover. Hun håper å finne et arkitektkontor på Haugalandet hvor hun kan bygge base for de neste årene. 

 

Elisabeth lager verk på bestilling, men har også flere ferdige malerier tilgjengelig i galleriet. Hvis du ser etter originalverk eller bestillingsverk fra Elisabeth, kan du ta kontakt via nora.nesheim@gmail.com for kunstveiledning. 

Tekst: Nora Nesheim

Nora er kunstner og eier GalleriNora. Hun er utdannet Kulturleder ved Handelshøyskolen BI, og har ingen journalistisk utdannelse, så vær litt raus med henne a.